Man skal aldri dømme en bok etter omslaget, men jeg kjente at det var vanskelig med boken Herlig Uærlig. Jeg fikk noen rare assosiasjoner, og de nærmet seg ikke ungdomsbok. Men jeg er nå en kjapp leser, og ga boka en sjanse. Og jaggu var det bra, for jeg fikk et par timer med artig lesning. Boka handler om mestertyven Katarina Bishop, som er født inn i en svindlerfamilie. Hun prøver å starte et nytt og lovlydig liv, men skjebnen lar henne ikke slippe så lett og det blir spennende forviklinger.
Forlaget kategoriserer boken litt som Harry Potter krysset med Twilight-serien og en moderne jetset Ronja Røverdatter, og det er ikke helt feil. Men jeg synes boka også minner mye om gentlemanstyvene i Oceans Eleven og Entrapment med Catherine Zeta Jones og Sean Connery.
Dette er en deilig underholdende spenningsroman, med elegante svindlere i hovedrollene. Lettbeint, med anstrøk av humor. Og så bygger det seg opp til en grand finale. Lettlest fin bok for gutter og jenter i alder 11-16 som byr på en herlig flukt fra hverdagens problemer.
PS. Jeg tror jeg liker det amerikanske omslaget bedre, selv om det raskt ekskluderer guttelesere. Hva synes du?
I fjor kom Endre Lund Eriksen med ny barnebokserien hvor Alvin Pang er hovedkarakteren. Bøkene er beregnet på yngre lesere enn han har henvendt seg til tidligere med for eksempel Pitbull-Terje, men det klarer han med bravur. Forlaget har satt en liten merkelapp på serien som de nye” Karsten og Petra bøkene, og det er jo en fin kategori å havne i. Men disse bøkene er det litt mer smell i, og sammen med illustratør Olve Askim har Endre laget noen friske, morsomme og frekke fortellinger med en deilig vri. Eller som Telemarksavisa sier når de triller en sekser på terningen:
En morsom bok med gode illustrasjoner som gjør teksten enda morsommere!
Nå er det laget lydbok og nettside, og under kan du se bilder fra boka sammen med tittelsangen. Anbefalt til barn i alder 3-6 år.
Moren min jobber på bibliotek, og har som ledd i den kulturelle skolesekken et prosjekt med tiende klasse. Og hun rapporterer at flere av ungdommene leser, og de leser mye. Men de leser voksenbøker, Nesbø og Lindell er favoritter. Intet et vondt ord om de bøkene, og jeg har også som leveregel at det er det samme hva man leser, bare man leser. Men som min mor sier: de burde lese de gode ungdomsbøkene! Det er så utrolig mange gode bøker som har relevante og gode temaer, som flytter perspektivene deres på en fantastisk måte. Det er bare det at det ikke alltid er så lett å oppdage de bøkene. Plassen er liten i bokhandel, og det er vanskelig å lete opp på nett. Derfor er det genialt at forlagene nå har gått sammen om å etablere en egen nettside for litteraturinteressert ungdom. Akkurat nå har de en konkurranse ute for å finne et egnet navn på siden, og premien er heeeeelt ok, nemlig en iPod touch. Gå inn på facebooksiden, og delta. Spre ordet til lesesugne ungdom, dette kan bli bra!
Jeg leser sjelden manus på kontoret, sånt gjør jeg helst hjemme. Men jeg åpnet Ella-manuset fordi jeg skulle printe ut og så begynte jeg bare å lese litt. Og klarte absolutt ikke å slutte. Det høres ut som en klisje, jeg vet det, men det var faktisk sånn. Jeg lo og lo, så tårene trillet. Forfatteren har klart noe så sjeldent som å lage en ufattelig morsom bok for både foreldre og barn. Vi ler nok av ulike ting, men vi ler sammen. Unik, og en utrolig leseopplevelse. Nesten det beste jeg har lest i 2010. Ella er smått genialt, og veldig avhengighetskapende.
Her får du et utdrag:
LÆREREN OPPFØRER SEG MERKELIG
Jeg heter Ella. Jeg går i andre klasse. Klassen min er grei, og vi har en grei lærer. Det vil si: Han var grei, men han er ikke seg selv lenger. Før var det alltid mening i det læreren sa. Han ga oss mye lekser, og hvis noen bråkte i timen, fikk de beskjed om å være stille. Men så ble alt annerledes. En dag kalte han tavla for en stol. Han glemte å gi oss lekser, og han la ikke merke til at Timo og Seppo byttet ishockeykort hele timen. Så kom det et brev. Seppo så det da han gikk inn i klasserommet for å hente en ball. Læreren satt med brevet i hendene og leste. Han var helt rød i ansiktet, og hendene skalv. Da han oppdaget Seppo, stakk han brevet i veska og smilte så merkelig. Seppo fikk ikke engang kjeft for å gå inn med sølete sko.
Læreren har blitt veldig rar. Vi tror at det er noen som presser ham for penger.
(…)
Det var Hanna som kom på det.
– Det er et utpressingsbrev, sa hun da hun fikk høre om brevet.
– Hvordan da utpressingsbrev? spurte Pekka, som aldri skjønner noen ting.
- Jo, folk som blir presset for penger, er alltid kjempenervøse. De oppfører seg merkelig og får brev, forklarte Hanna.
– I så fall blir faren vår også presset for penger. Han oppfører seg så merkelig hver gang han får brev fra telefonselskapet, mumlet Seppo.
– I utpressingsbrev står det alltid at man skal plassere en koffert med penger i en park midt på natta, kunne Timo fortelle. Timo vet alt.
– Hvorfor skulle læreren legge penger i parken? lurte Pekka.
– Fordi noen har kidnappet barnet hans, sa Timo.
– Men læreren har jo ikke barn, påsto Hanna.
– Da har de tatt kona hans som gissel, foreslo Timo.
– Læreren er jo ikke gift.
Alle syntes det var merkelig at læreren hadde planer om å plassere en koffert med penger i parken når han verken hadde barn eller kone.
– Stakkars læreren. Vi må hjelpe ham, sa Hanna.
– Hvordan da? spurte Pekka.
Men det var det ingen som kunne svare på. Ikke engang Timo, som stort sett vet alt. Vi bestemte oss for å vente.
25.februar kommer endelig filmatisering av 80-tallets store forelskesbok, nemlig Jørgen + Anne er lik sant. Det er kult at en ny generasjon skal få dette inn i sin referansekultur, at de skal få oppleve denne universelle fortellingen.
Det er lett for voksne å le av barneforelskelser, men for ni-åringen det gjelder er det ramme alvor! Slik det er for Anne Lunde som forelsker seg hodestups i den nye gutten i klassen, Jørgen Ruge. Problemet er bare at Ellen, skolens peneste jente, hun med verdens lengste og verdens vakreste hestehale, ja, hun med de fine klærne og reklamefilmerfaringen, også er det. Men Anne har bestemt seg: oddsene er kanskje ikke på hennes side, men Jørgen Ruge skal bli hennes kjæreste!
Mammadamen har tidligere gjesteblogget Marihøne, og her skrev hun så sant, så sant at:
(..) jeg har aldri funnet noen som har truffet bedre enn Vigdis Hjort gjorde da jeg leste henne for første gang. Jørgen +Anne er lik sant er min aller, aller, aller beste bokopplevelse. Ever.
Sjekk ut traileren for filmen, det er så det bobler i fnising og samtidig dødsseriøst alvor i meg. Jeg GLEDER meg vilt til å se filmen, lurer på om seks-åringen blir like begeistret og skjønner alt. På den annen side, i går proklamerte hun at hun ikke var forelska mer i Liam. Jaha, sa jeg, hvorfor ikke? Fordi Mira (AF1 sesong 2, for dere uinnvidde…) ikke lenger er forelska i Kim, og da kan ikke jeg heller være det. Litt overfladisk her, men hun prøver da.
PS Mammadamen tipser også om flere blogger som tipser om barnebøker, og det er da litt stas for meg at Marihøna er en av de anbefalte.
De som anmelder bøker, liker også å gi ut priser. Norsk kritikerlag deler ut den ganske så prestisjetunge prisen litteraturkritikerprisen, og nå har de offentliggjort nominasjonene. Ikke overraskende er det gode bøker de trekker frem. Les begrunnelsen for nominasjonene, og så kan du finne et barn for å få et alibi til å lese bøkene. Eller så kan du bare lese for din egen skyld. Og så må vi vente til 3.mars før vi får vite hvem som tar hjem den gjeve førsteplassen.
Lisa Aisato for Odd er et egg Odd er et egg er en billedbok for ganske små barn, der Lisa Aisato for første gang står for både tekst og bilder. Historien er klassisk: engstelig og ensomt barn må risikere noe og får både venn og selvtillit tilbake. Boken er lettfattelig konkret og morsomt surrealistisk på samme tid: Odds hode er et egg på langs; han har grunn til å være forsiktig. Den dristige variasjonen i perspektivet – fra det helt nære til et overordnet fugleperspektiv – skaper liv og dynamikk i oppslagene. Aisato spiller på et stort følelsesregister fra varmt gult for glede til raspende rosagrått for redsel.
Marit Kaldhol for Søkeord: ayotzintli Kaldhol har skrive ei modig og viktig bok til ettertanke, så finurleg skrudd saman at ein med fordel kan lese ho to gongar. Midtveis i boka tek 19 år gamle Mikke sitt eige liv. I dagboknotata hans og i minna til mamma vil lesaren aldri finne eit sikkert svar på korfor, men heller mange små faktorar som kan ha verka saman. Slik sirklar Kaldhol inn kjernen ved ei av dei hyppigaste dødsårsakene blant unge gutar i dag. Det gjer ho med stor respekt både for døden og for livet.
Jo Nesbø for Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje Den tredje boken i serien om doktor Proktor er blitt den beste, med en lang og intrikat historie. Jo Nesbø mestrer den vanskelige balansegangen mellom stramt plot og fjas på en suveren måte. Prompevitsene får selskap av mengder med slapstick og av en leken, språklig humor som gjør boken til en fornøyelse – og litt av en utfordring – å lese høyt. Med Per Dybvigs sprelske tegninger er dette nærmest blitt en audiovisuell opplevelse, en tegneserie i bokform.
Tore Renberg og Øyvind Torseter for Gi gass, Ine Gi gass, Ine er et flott samarbeid mellom forfatter Tore Renberg og illustratør Øyvind Torseter. Gjennom en rytmisk og varm fortelling møter vi søskenparet Ine og Hasse som skal ut i snøen og hugge trær. Ine er liten og Hasse enda mindre, men fantastisk nok lykkes de små med prosjektet sitt, selv om det realistisk sett er vel voksent. Torseters illustrasjoner, som utmerker seg gjennom en tredimensjonal klippe- og lime-teknikk, skaper både gjenkjennelse og undring og er usedvanlig godt avstemt i forhold til teksten.
Barnebøker er litteraturverdens stebarn, den blir liksom aldri like bra som bøkene til de voksne. Sprøyt sier vi som elsker barnebøker, og tenker blidt på alle de små og store leserne i det vidstrakte land som motbeviser dette hver dag.
Men da hjelper det også litt på når Dagbladet proklamerer at de skal satse på barnebøker. Hver fjerde mandag skal avisen nemlig anmelde og omtale barnebøker, og startet i dag opp satsningen med å lovprise en av mine favoritter i 2011, nemlig Når alle sover.
Avisen skriver:
Sjarm og stemning i bildebok om et vandalmonster.
Og at den er en:
verbalt og visuelt smakfull bildebok.
Vi føyer oss til lovprisingen, og sender Dagbladet en liten takk for at de setter fokus på barnebøkene.
En fredag for noen uker siden skulle bestevenninnen til seks-åringen overnatte. De gledet seg hele uken, men når fredagen opprant hadde min store lille skolejente fått feber. Sorg og ulykke for dem begge, så derfor måtte vi få i stand en ny overnattingsdato kjempekjapt. Og dagen var i går, og jeg kan love dere at jeg gjesper.
Jentene var i hundre hele ettermiddagen, og ved kveldsstellet, men når det endelig var tid for soving, ble det litt trøblete for overnattingsgjesten min. Det er selvfølgelig ikke så lett å være tøff i trynet når det blir mørkere, senga er uvant og lydene fra stua ikke er fra mamma og pappa. Bestevenninnen gråt sine tapre tårer, jeg trøstet og godsnakket, alt mens min seks-åring sov lykkelig og helt uvitende om dramaet.
Etter noen runder, ble gjesten tatt med inn i stua, hvor hun sovnet med beina i fanget mitt mens jeg leste. Noen nattrunder med mammasavn fikk vi også, derav min gjesping, men det interessante er at dagen etter var hun like eplekjekk, hun hadde klart å overnatte! Og da er jeg fornøyd, kjenner jeg, hun hadde lært noe.
En av mine favorittforfattere er svenske Pija Lindenbaum, som jeg tidligere her skrevet i forbindelsen boka Lille-Zlatan og kule onkel Tommy. Nå har hun en bok ute om overnatting som heter Siv sover seg bort, som omhandler akkurat det samme temaet. Hun ble nominert for Augustprisen 2009 for denne boka, og den er passe skummel, passe treffsikker og veldig gjenkjennelig for overnattingsgjester.
For de litt mindre, altså 2-3 år, som skal overnatte hos besteforeldre, så er Tulla og mormor en nydelig bok. I Lena Andersons skjønne illustrasjoner er dette en herlig bok å forberede seg på å overnatte. Og mer overnatting skal det bli, vi lar ikke litt natteskrekk ta bort all gleden.
I en tidligere post lovte jeg flere boktips for de ferskeste leserne. Det er spesielt aktuelt nå rett etter jul, nå har førsteklassingene fått litt mer dreis på lesingen og synes det er stas å lese en bok helt alene. Les også førstelektor i norsk ved Høyskolen iBergen, Hilde Traaviks lesetips for seks-syvåringer her!
Anneli Klepp kommer nå med bok to i serien om Kåre og Ville, og i denne boka skal de jobbe med å passe på naboens hund. Men ting går vel ikke akkurat som planlagt, til stor forlystelse for leseren. God humor, litt ellevilt og rampete.
Når pappa er lei av jobben, og bytter plass med sjiraffen er det duket for forviklinger. Verdens villeste rollebytte er herlig lesning, og forfatter Mari Kjetun har i Helt Max i dyreparken gitt oss fin kort fortelling som motiverer til mer lesning.
Sverre Henmo og Øivind Torseter i tospann gir oss den litt spennende og handlingsfulle historien Ha deg vekk! Den handler om Jon som skal hjem fra skolen, men møter noen på veien som brøler Ha deg vekk! Det lille dramaet på skoleveien er gjenkjennelig fra barnas hverdag, og så går det heldigvis bra til slutt.
Om natten.
Når alle sover.
Og drømmer om det de drømmer om.
Da kommer Boba.
Boba river ned alt han ser.
Markiser, lyktestolper med mer.
Han er over tjue meter høy, barbeint, pelskledd.
Ingen vet det.
Ingen ser det.
Alle sover gjennom drønnene.
Unntatt én.
Sånn åpner det forlaget kaller vårens heftigste billedbok. Og heftig er egentlig et for mildt ord, for jeg er vilt begeistret. Når alle sover er en utrolig vakker bok både i illustrasjon og fortelling, og den er herlig tøff og fascinerende. Monsteret Boba lager altså trøbbel i den lille byen, han river ned alt alt alt, men heldigvis kommer et annet monster etterpå og reparerer skadene før morgenen gryr. Murielle er den eneste som vet hva som skjer, men hun lurer mest på hvordan det er å klappe ham. Men alt endrer seg den natten det andre monsteret får en buss på foten sin, og brekker det lille båtbeinet. Han rekker ikke å reparere alt, og når innbyggerne i byen våkner, så skjønner de ingenting…
Disse monstrene som er så grusomme og skumle, de blir man på et merkelig vis glade i. Jeg tok med meg boken hjem til testlesebarna mine på snart 4 og 6 år, og det ble en umiddelbar suksess. De ville lese om og om og om igjen, de er helt fra seg. Blanding av det litt skumle, identifisering med barnet Murielle og en god humor har truffet dem rett i hjertet. Og det er unødvendig å si, men teksten fortjener et ekstra lite hurrarop – effektiv, men maler i flere nyanser. Det er tidlig i året, men denne kommer høyt opp på lista over mine favoritter for 2011.
sjanse. Og jaggu var det bra, for jeg fikk et par timer med artig lesning. Boka handler om mestertyven Katarina Bishop, som er født inn i en svindlerfamilie. Hun prøver å starte et nytt og lovlydig liv, men skjebnen lar henne ikke slippe så lett og det blir spennende forviklinger.
I fjor kom 
Men som min mor sier: de burde lese de gode ungdomsbøkene! Det er så utrolig mange gode bøker som har relevante og gode temaer, som flytter perspektivene deres på en fantastisk måte. Det er bare det at det ikke alltid er så lett å oppdage de bøkene. Plassen er liten i bokhandel, og det er vanskelig å lete opp på nett. Derfor er det genialt at forlagene nå har gått sammen om å etablere en egen nettside for litteraturinteressert ungdom. Akkurat nå har de en konkurranse ute for å finne et egnet navn på siden, og premien er heeeeelt ok, nemlig en iPod touch. Gå inn på 
Jeg leser sjelden manus på kontoret, sånt gjør jeg helst hjemme. Men jeg åpnet 
25.februar kommer endelig filmatisering av 80-tallets store forelskesbok, nemlig 
Odd er et egg er en billedbok for ganske små barn, der Lisa Aisato for første gang står for både tekst og bilder. Historien er klassisk: engstelig og ensomt barn må risikere noe og får både venn og selvtillit tilbake. Boken er lettfattelig konkret og morsomt surrealistisk på samme tid: Odds hode er et egg på langs; han har grunn til å være forsiktig. Den dristige variasjonen i perspektivet – fra det helt nære til et overordnet fugleperspektiv – skaper liv og dynamikk i oppslagene. Aisato spiller på et stort følelsesregister fra varmt gult for glede til raspende rosagrått for redsel.
Kaldhol har skrive ei modig og viktig bok til ettertanke, så finurleg skrudd saman at ein med fordel kan lese ho to gongar. Midtveis i boka tek 19 år gamle Mikke sitt eige liv. I dagboknotata hans og i minna til mamma vil lesaren aldri finne eit sikkert svar på korfor, men heller mange små faktorar som kan ha verka saman. Slik sirklar Kaldhol inn kjernen ved ei av dei hyppigaste dødsårsakene blant unge gutar i dag. Det gjer ho med stor respekt både for døden og for livet.
Den tredje boken i serien om doktor Proktor er blitt den beste, med en lang og intrikat historie. Jo Nesbø mestrer den vanskelige balansegangen mellom stramt plot og fjas på en suveren måte. Prompevitsene får selskap av mengder med slapstick og av en leken, språklig humor som gjør boken til en fornøyelse – og litt av en utfordring – å lese høyt. Med Per Dybvigs sprelske tegninger er dette nærmest blitt en audiovisuell opplevelse, en tegneserie i bokform.
Gi gass, Ine er et flott samarbeid mellom forfatter Tore Renberg og illustratør Øyvind Torseter. Gjennom en rytmisk og varm fortelling møter vi søskenparet Ine og Hasse som skal ut i snøen og hugge trær. Ine er liten og Hasse enda mindre, men fantastisk nok lykkes de små med prosjektet sitt, selv om det realistisk sett er vel voksent. Torseters illustrasjoner, som utmerker seg gjennom en tredimensjonal klippe- og lime-teknikk, skaper både gjenkjennelse og undring og er usedvanlig godt avstemt i forhold til teksten.
Barnebøker er litteraturverdens stebarn, den blir liksom aldri like bra som bøkene til de voksne. Sprøyt sier vi som elsker barnebøker, og tenker blidt på alle de små og store leserne i det vidstrakte land som motbeviser dette hver dag.
En av mine favorittforfattere er svenske Pija Lindenbaum, som jeg tidligere her skrevet i forbindelsen boka 
Sånn åpner det forlaget kaller vårens heftigste billedbok. Og heftig er egentlig et for mildt ord, for jeg er vilt begeistret. 
